Den store skjeggeskatten

I august 1698 hadde Tsar Peter den Store akkurat kommet hjem fra en av sine mange utenlandsreiser (han var den første russiske herskeren som reiste utenlands), og hjem fra utlandet hadde han mange idéer til reformer for å modernisere Russland. Det gamle skulle bort, og inn skulle moderniteten, om den så måtte hamres inn i folk og samfunn.

Europeiske arkitekter ble hentet inn for å bygge St. Petersburg, den nye hovedstaden som skulle være Russlands «vindu mot Vesten», militæret og samfunnet skulle restruktureres, fransk skulle bli det nye talespråket blant overklassen, og europeisk mote og klær skulle være rådende.

Den dagen da Tsaren skulle komme hjem igjen fra utlandet, var det mange adelsmenn som sto sammen for å velkomme ham. At tsaren hadde noen overraskelser og planlagte endringer på lur, var de nok forberedt på, men ingen av dem klarte å forestille seg det som nå ventet dem, i følge anekdoten. For tsaren fant frem en saks, og begynte å klippe av skjegget til adelsmennene!

At dette ble en skandale og sendte sjokkbølger utover samfunnet skyltes, i tillegg til folks vane, den kulturelle verdien skjegget til da hadde hatt i samfunnet. For det første var det knyttet til ortodokse tradisjoner, det var et symbol på mandighet, og hadde dype tradisjoner i det slaviske samfunnet.

Bildet viser tsar Peter I som klipper en adelsmanns skjegg

Men protestene hjalp ikke. De adelige som ikke barberte seg selv, eller ville la seg tvangsbarberes, ble straffet hardt.

Et alternativ fantes derimot. De kunne betale en skatt på 100 rubler, en enorm sum på den tiden, og slippe å la seg barbere.

Den som hadde betalt skatten fikk en liten bronsemynt med seg som bevis or at de hadde betalt, framsiden viser en neste og en mustasje løsrevet fra et ansikt, og på baksiden står det at «skjegg er en ubrukelig byrde».

Og den 5. september i år var det altså 317 år siden den russiske skjeggeskatten ble innført.

Kilde: http://russiapedia.rt.com/on-this-day/september-5/

Novgorod

Første gangen jeg var i Novgorod var sommeren 2003. Det var første gangen jeg var i Russland, og overveldet som jeg var av alt jeg så, husket jeg stort sett bare noen små kirker fra den gangen. Den andre gangen jeg var i byen, var da jeg studerte ved det norske universitetssenteret. Vi skulle på dagstur, det var en eller annen dag i slutten av oktober, og det var den gråeste, kaldeste, mest regnfylte dagen jeg kan huske fra det semesteret. De fleste av oss, inkludert meg selv, tok forkjølelse med seg hjem.

Det var derfor blandet inn litt skepsis, da jeg takket ja til en invitasjon fra en av mine gode venninner om å ta en førjuls-weekend i Novgorod på tampen av året. Hun bor i Moskva, jeg skulle til St. Petersburg, og det ville jo være praktisk å møtes på halvveien!
Det viste seg å bli en av de beste helgene i 2013, og Novgorod er en fantastisk by, som er perfekt for et helgebesøk. Og det fortjener den også!

Novgorod betyr «den nye byen», noe som i dag kanskje er lettere ironisk, da den er den eldste byen i Russland. Hvis man leter etter den på kart eller på nettet, finner man den antakelig under sitt fulle navn, Novgorod Velikij, Novgorod den mektige, store. Det finnes nemlig enda en Novgorod i Russland, den ligger bortenfor Moskva og heter Nizjnyj Novgorod, «nedre Novgorod».

For nordmenn er byen kanskje spesielt interessant, vikingene kom hit de kalte den Holmgard, og den var en viktig post på vikingenes handelsrute til Bysants. Man vet ikke nøyaktig nårmden ble grunnlagt, men den nevnes for første gang i 859 e.Kr.
Olav Tryggvason vokste opp her, og Olav Haraldson (den hellige) søkte tilflukt her.
Gjennom middelalderen var byen en mektig bystat, mongolene fikk aldri feste så langt nord, og byen var derfor uberørt.
Da Novgorod var på høyden, på 1300-tallet, var byen strukturert som en republikk, med folkevalgte ledere. Folk var lese- og skrivekyndige, og skrev ned sine gjøren og laden på bjørkeneverbrev. Et par hundre av dem har overlevd tiden, et av de mest sjarmerende, er en øvelse i rettskrivning med tegninger laget av en 6-7 år gammel gutt ved navn Onfim.

Novgorods glansdager endte da byen falt for Moskva i 1478.

I dag er Novgorod en moderne by, med restauranter, uteliv, butikker med vestlig og russisk mote. Den har daglig togforbindelse fra både Moskva og St. Petersburg, og når man er sliten etter en dag med byvandring i historiske omgivelser, kan man ta en tur innom en av byens mange banjaer, eller russiske bad. Det er en opplevelse i seg selv!
Byen har også et rikt kulturliv, med opptil flere konserter og teaterforestillinger hver dag.

Et av våre høydepunkter var Det statlige museet i Novgorod, der man kan se alt fra gamle smykker og juveler, til en original rubel, en sølvklump med en viss verdi, forløperen til dagens pengesystem. Det jeg syntes var mest interessant var de arkeologiske funnene, gjenstander fra vikingtiden og middelalderen.
Når man først er i Novgorod, bør man også ta turen ut til Jurievklosteret og det utendørs folkemuseet like ved. Bussturen ut dit tar ca 15-20 minutter, og man kan også ta drosje.

Sofiakatedralen, den hellige visdoms katedral fra 1050

Gatelys med byvåpen

Et av klokketårnene i byens kreml

Elven Volkhov bukter seg gjennom byen.

Jaroslavl-gården, den gamle markedsplassen. Her er det fortsatt handelsboder og håndtverksmarked

Nygifte fester hengelåser på broen som et symbol på evig troskap.

En av kirkene ved Jaroslavlmarkedsplassen

Det er mange små, flotte kirker rundt den plassen, alle med sin historie og særpreg

Min favoritt.

Freske

En trapp dukker opp under restaureringen.

Teateret i Novgorod. Absurdulum!

Godt nytt år!

Den 900 dager lange blokaden av Leningrad

Den 27. januar 1944, for akkurat 70 år siden, nådde sovjetiske styrker frem til byen, og Leningrad ble frigjort fra nazistenes blokade. Da hadde den vart i nesten to og et halvt år, 827 dager, og derfor kalles den 900-dagersblokaden.

Det begynte den 1. september 1941. Leningrad var en nøkkeldel av Hitlers «Operasjon Barbarossa» for å innvadere Sovjetunionen. Ved å ta Leningrad, Russlands nest støreste by, håpet Hitler på å svekke Moskva. Leningrad skulle «falle som et blad», det sies at Hitler var så sikker på seier, at han allerede hadde invitert generalene sine til seiersmiddag på Hotel Astoria. Byen skulle ikke innvaderes direkte, Hitler antok at så fort byen var omringet av artilleri og bombet fra luften, ville de overgi seg raskt.

Da byen var omringet og alle innfartsveier sperret av, inkludert forsyninger av mat, kull og andre livsnødvendigheter, var byens borgere overlatt til seg selv. Rundt byen sto tysk artilleri, og luften ble kontrollert av helikoptre. Man begynte straks å rasjonere og forberedte seg på blokaden. Zdanov, partisjefen i byen, sendte ut følgende beskjed til borgerne:

«The moment has come to put your Bolshevik qualities to work, to get ready to defend Leningrad without wasting words. We have to see that nobody is just an onlooker, and carry out in the least possible time the same kind of mobilisation of the workers that was done in 1918 and 1919. The enemy is at the gate. It is a question of life and death.»

Da den første vinteren kom, var byen uten sentralvarme. Da november kom, ble matrasjonen kuttet ned til en tredel av hva et voksent menneske trenger i løpet av et døgn, og verre ble det. Når man ikke lenger har noe å spise, må man ta det man finner, og etterhvert forsvant kattene, hundene, hestene og andre firbeinte.
Folk begynte å dø av sult, og i desember 1941 antas det at så mange som 64 000 mennesker har sultet ihjel.

Frem til november 1941 var byen fullstendig isolert. Modige folk beveget seg utenfor byen for å få tak i poteter og annet nødvendig på tysk territorium, og i byen prøvde man å lage mat av alt som kunne tenkes var spiselig.
Men den 20. november frøs vannet til, og man kunne lage en forsyningsvei over Ladogasjøen. Livsveien. Дорога жизньи.

Gjennom denne ble det mulig å frakte forsyninger inn, og mennesker ut gjennom vinteren. Veien var farlig, isen ustabil, bombeagnrepene svært hyppige, og på folkemunne ble veien like gjerne kalt «dødsveien».
Når våren kom forsvant denne livslinjen helt.
Vinteren 1941-42 var dagsrasjonen for innbyggerne 125 gram brød, som bestod av opptil 60% sagmugg og resten annet ufordøyelig fyllmasse. Den vinteren døde 130 000 mennesker hver eneste måned!

I en flyktningeleir 800 km utenfor byen satt den tvangsevakuerte komponisten Dmitrij Sjostakovitsj og komponerte. Gjennom tonene hans skildret han invasjon, ondskap og håp. I en radiotale mens han fortsatt befant seg i Leningrad
sa komponisten:

For en time siden ble jeg ferdig med musikken til to deler av en stor symfonisk komposisjon. Om jeg lykkes godt med å skrive denne komposisjonen, hvis jeg lykkes i å gjøre ferdig tredje og fjerde del, vil man kunne kalle denne komposisjonen den syvende symfonien. Hvorfor kunngjør jeg dette? For at radiolyttere som hører meg nå skal få vite at livet i byen vår fortsetter som normalt. Vi utfører nå alle våre militære plikter. Sovjetiske musikere, mine kjære venner og utallige kampfeller, mine venner! Husk at vår kunst nå befinner seg i den største fare. La oss forsvare vår musikk, la oss arbeide ærlig og uselvisk!

Notene ble fløyet inn til byen om natta. Det var Leningrads radioorkester som skulle fremføre den i byen – de var det eneste eksisterende orkesteret igjen. Da den skulle fremføres hadde de bare 15 musikere igjen. De andre hadde sultet ihjel eller kjempet ute ved fronten. Symfonien ble fremført i Leningrad for første gang den 9. august 1942. Høytalere sørget for at konserten ble kringastet ut i byen og til skyttergravene, og selv de tyske soldatene kunne høre den. I et øyeblikk stanset bombingen på begge sider.

Da blokaden ble opphevet var nesten en million mennesker døde. De hadde sultet ihjel, dødd av utmattelse, sykdom, kulde og fiendtlige trefninger. Det tilsvarer en tredel av befolkningen, 30 000 døde hver eneste dag.
Det var den verste og dødeligste blokaden i verdens historie.

De fleste av de omkomne ble begravet i Piskarevskoe minnegravlund.

I St. Petersburg finnes det et lite, men gripende museum over blokaden.
http://www.saint-petersburg.com/museums/museum-defense-siege-leningrad/

Fra byen kan man også besøke gravlunden. En statue som symboliserer «Moderlandets Mor» står over gravene som en beskytter. Den evige ild brenner til minne om ofrene, og det spilles alltid sørgemusikk.
http://pmemorial.ru